Et uventet uvær

I dag våknet jeg av at det buldret så veldig på soverommet. Først trodde jeg at jeg hadde drømt. Valgresultatet ble ikke helt det jeg hadde håpet i går, men jeg drømte ikke om noe valgskred så den lyden var det ikke. Jeg hørte det regnet ute, kanskje det var et litt fjernt tordenskrall jeg hørte? Med ett buldret det igjen, og det kom fra magen til vovven! Jeg kikket bort på han og neste gang det rumlet kunne jeg se at magen hans beveget seg, skulle tro han hadde et lite hamster på innsiden. Vel, da var det bare å komme seg ut og på tur, men vi kom ikke så langt for gresset er nemlig grønnest på får plen, og nå skulle det spises. Det er en kjent sak at hunder spiser gress for å regulere magen, men det er noe feil når den plutselig oppfører seg som en geit og skal gresse hele dagen.

Dette har holdt på en stund, så i dag var det nok og doktor dyregod ble oppringt og vi fikk time nå i ettermiddag.
En kan jo selv tenke seg at det er ubehagelig å ha en middels storm i magen, og når ikke engang leverpostei falt i smak, da er formen laber.

Hos dyrlegen lukter det så herlig og alle vil gjerne markere og gjøre stedet til sitt, men nå sto det skilt ved favorittstedet om at vi helst skulle tisse et annet sted, så da måtte han dras forbi og inn i løvens hule. Først skulle han på den skumle vekten, og når han endelig sto stille nok til at vi kunne lese av tallene, da ble det bekreftet - tante hadde rett, dyret har blitt litt småfeit. Vel, sånn kan det går når matmor har vært dårlig og både hennes og bikkjas flesk har blitt liggende i senga til marinering. 

Det er stat å komme inne til dyrlegen, der er det nemlig raust med godbiter, men ingen godbiter kan holde dyret på benken når kalde, skumle ting blir dyttet opp i stumpen! Da glemmer vi hvor skummelt det er med høyder, han bare hopper ned og glemmer at han har et dårlig kne som ikke setter pris på møtet med harde fliser, nok er nok!

Resultatet blir litt medisin, litt fiber og nytt fôr.
Og nå starter kampen. Bikkja gir blanke i at jeg har fylt opp kontoen til dyrlegen med 2000,- blanke kroner i dag, han bryr seg heller ikke i at alt er til hans eget beste, han har ingen planer om å spise det nye fôret! Tørrfôr er for pyser og under hans verdighet, og det klages høylytt. Nå skal mor og far testes, hvem seirer til slutt?

Vi har en rasist i huset!

Jeg har alltid ment og trodd at her i huset er vi nokså fordomsfrie, selv om noen av oss har et stikk i siden når det gjelder svensker og bergensere. Bortsett fra det så omtales alle på en fordomsfri måte. Vi oppfører oss ikke på en måte som kan oppfattes som rasistisk eller diskriminerende, og jeg trodde faktisk at jeg gikk foran som et godt eksempel som de andre tok lærdom av.

No Racism Concept Design
Licensed from: sdCrea / yayimages.com

Men det har tydeligvis ikke vært nok. Jeg har nå fått mine mistanker bekreftet, vi har en rasist i huset.
Vi har en søt, hyggelig dame som nabo og hun er tilfeldigvis mørkhudet. I det siste har jeg merket at det er en i familien som har endret kroppsspråk veldig rundt henne, og også hvis vi treffer andre som ikke er så lyse i huden så viser han det tydelig. Jeg trodde det var tilfeldig og valgte å sette på meg skyggelapper, men en dag toppet det seg. Jeg kikket ut av vinduet og der sto han og skjelte ut naboen, ja han fulgte etter henne og kjeftet i vei. Hun bare smilte og tok i mot. Jeg ønsket å forsvinne fra jordens overflate, jeg var flau, jeg var forbannet og jeg vil ikke akseptere slik oppførsel. Men hva skal jeg gjøre? Jeg deler seng med dette individet og vår kjærlighet til hverandre er betingelsesløs.

Jeg ilte ut, fikk husjet han i hus og så fikk han marsjordre rett til sengs. 

Forbaskede fillebikkje!!

Unger er til for å plages

Jeg kan ikke huske når det startet, men jeg kan ikke huske barndommen uten at jeg var flau over foreldrene mine.
I perioder så var det pinligste som kunne skje, at jeg møtte kjente samtidig som jeg gikk sammen med en av de.
Og dette skaper traumer og ikke minst hevntanker.

Når jeg informerte de om dette, på en 13 årings sjarmerende måte, så prellet det av som vann på gåsa, jeg tror faktisk de fant det fornøyelig.

En gang hadde mamma gått til anskaffelse av en regnponcho, og dette var på 80 tallet, lenge før de ble vanlige på stor arrangement og fornøyelsesparker. Denne var knall rosa og hun var godt synlig i terrenget. Meg fant du luntende 10 meter bak, med en intens ønske om at regnet skulle gi seg. Og ikke nok med at hun skjemmet meg ut for alt og alle, men på hennes vandring langs Bogstadveien ble hun stoppet av utallige mennesker som syntes hun var festlig og lurte på hvor hun hadde kjøpt driten! Og hun strålte opp og nøyt oppmerksomheten, hun delte sin kunnskap villig mens hun samtidig fortalte de om den flaue datteren, pekte meg ut og lo lystig. 


embarrassing man
Licensed from: Vladimirfloyd / yayimages.com

Mamma hadde evnen til å skjerpe seg, sånn at når jeg hadde besøk oppførte hun seg tilnærmet normalt - pappa derimot...
Han ga fullstendig beng! Han tøyset og fjaset sånn med venninne mine, var ikke måte på hvor umoden jeg syntes han var! Jeg mente bestemt at de lo for å være høflige, men har i voksen alder funnet ut at de syntes at han faktisk var morsom.
Det var også ganske spesielt å ha med seg venner hjem og faren din måker snø fra gårdsplassen, i 20 minus, i bar overkropp, og barfot i slipperser. Men få ting var vel flauere enn de gangene vi skulle hentes og han hadde bakt en fis i bilen, og lukta var så stram at man fikk tårer i øynene.

Man skulle vel tro at både broren min og jeg har tatt lærdom av dette og gjør vårt ytterste for ikke å sette våre egne unger i forlegenhet? Nope! Vi bearbeider våre egne traumer med å overføre de på våre egne barn, klager de så får de beskjed om at hele vitsen med å få barn er at de skal plages, vi bryr oss ikke. Og er du en av de som viser at du blir flau, så kan du være helt sikker på at du vil få ekstra oppmerksomhet i lang tid framover. 

Og sånn sørger vi for at slekten  føres videre, de må jo skaffe seg unger så de får ut alt agget de også:-)

 

 

 

 

 

Men kan det være så vanskelig...!

I min streben for komme litt ajour på nyheter og ting som skjer i verden har jeg tatt for meg ganske mange aviser på nett i dag.
Og jeg må bare innrømme at jeg blir litt matt. Det er greit at det er valgkamp, mange som vil ha fram budskapet sitt, men er virkelig verden så svart /hvit som det blir omtalt i pressen? Jeg vet jo så klart at det ikke er sånn, og jeg vet at drittnyheter selger mer enn gladnyheter, men burde ikke nyhetsbilde gjenspeile mer av virkeligheten? Og hvis det ikke er mulig, klarer ikke Ola og Kari Nordmann da å se ting fra flere sider? Nyheter kan leses som statistikk, leter du etter et spesielt svar eller vinkling så finner du noe som underbygger akkurat det. Men må vi spille så stygt for å få fram poengene våre? Og da mener jeg ikke bare politikerne, men hele Norges befolkning.

Jeg må si at ordbruken på sosiale medier og i media generelt skremmer meg. Mange prøver ikke en gang å holde kommentarer og debatter på et saklig nivå, det skal bare høvles over. Ukvemsorden sitter løst, og er man ikke enig så kan vi ikke enes om å være uenige, nei da er ikke sak så viktig lenger - la oss ta personen.
Og tenningspunktet er så lavt! Jeg mener, når et spørsmål om garnvalg på en strikkeside, kan få folk til å kalle deg både det ene og det andre, hvis ikke man er enig! Seriøst? Og det verste er nesten de som blir krenket på den fornærmedes vegne, de tillater seg hva som helst i rettferdighetens navn.
Og måtte gud forby hvis du gjør eller står for noe som ikke er allment akseptert. "Hva! Får barnet ditt Nugatti på brødskiva?!" Også kommer det tirader om omsorgssvikt, råtne tenner, fedme og allslags elendighet. Og vi går inn med samme kraft på filleting som vi gjør på storpolitiske saker.

Hva er det vi ønsker å oppnå med denne type framferd? Er det bare vår egen oppfatning og meninger som er riktige?
Må det være sånn at det å gjøre ting på en annen måte enn hva som er "vanlig" er feil og ikke bare annerledes?

Jeg tror jo at hvis alle hadde vært enige så ville utviklingen å stoppet opp. Verden går videre fordi noen tvinger andre til å se på ting med et annet eller nytt blikk. Holdningene våre blir utfordret og mange opplever nok at de nyanserer seg eller kanskje også skifter mening i noen saker, mens andre igjen mener det samme som før. Så det er viktig at vi er åpne for meningsforskjeller, det er ikke sånn at en mening er mer riktig enn noe andre. Joda, mine meninger er riktige for meg og det jeg mener og står for, men jeg må jo være åpen for at andre mener noe annet. Vi må tåle at andre står på sitt uten at vi av den grunn må kalle de både det ene og det andre som går på person og utseende og ikke på sak.

Jeg tror at den temperaturen og den oppførselen som er gjør at flere gruer seg til å gå inn i den offentlige debatten. Jeg kjenner selv at faren for å bli kalt drittkjerring og verre ting holder meg igjen, jeg vet rett og slett ikke om jeg synes det er verdt det for min del. Og jeg tror nok ikke jeg er alene om det. 

Og da, for å dra den ytterligere ut, hvordan har det seg at vi blir så overrasket og sjokkert når mobbing, sosial ekskludering og trakassering på sosiale medier er nokså vanlig blant mange av dagens barn og unge? Vi har jo gått foran som noen ekstremt dårlige forbilder. 

Nå har jeg generalisert hele Norges voksne befolkning i dette innlegget, med andre ord vært ganske urettferdig mot mange, generalisert. Kjenn på den følelsen, den er ganske dritt. Allikevel skjer det i stor skala hver dag, over alt. Om det gjelder kvinner, menn, barn, voksne, nordmenn, innvandrere eller bergensere, det er urettferdig, det er feil, slutt med det!!

 

Red hand pointer comic bubble
Licensed from: rogistok / yayimages.com



 

 

 

 

 

Roser og lavendel VS Hoggorm

Hurra! Jeg har dusjet!

Litt rart å skryte av kanskje, men når du har smerter i hver eneste del av kroppen, ikke kan sitte fordi det kjennes ut som du har tannverk i rompa, fotbladene verker så du knapt kan ha de i gulvet og stryker noen på meg så  spytter jeg ildkuler på dem av smerte - når du har det sånn så er ikke dusjing det som blir prioritert.

Men på et tidspunkt letter tåka, smertene avtar noe og flere sanser får komme til.

Da kjenner jeg det, vet ikke helt hva det er men noe kiler i nesa. 
Bikkja mistenkes umiddelbart. Yndlingsretten hans er kumage og annen innmat, så det er ikke alltid det lukter blomster av den ånden heller, men nå lukter han bare hund.
Jeg står opp og går ut i gangen, lukta er der også! Har noen glemt å gå ut med søpla? Jeg sjekker badet, ikke noe bedre der, kommer det fra sluket? Med ett får jeg øye på meg selv i speilet, må le litt, håret kunne ikke vært flatere - snakk om sovesveis.
Jeg løfter opp armen for å rufse meg selv litt i håret, PANG! Det er rett før jeg går ned for telling, det nærmest svir i øya, og i et lite øyeblikk lurer jeg på om det ligger en død hoggorm i pysjen min!

Smelly Cleaning
Licensed from: dragon_fang / yayimages.com

Men så kobler hjerne inn, og jeg skjønner at 4 døgn i senga, kun avbrutt av turer på do og noen matpauser, ikke er å anbefale hvis man ønsker å lukte rose og lavendel. 

Så nå har jeg dusjet, sliten som etter et maraton, eller 800 meter for min del, men ren og pen. Håper bare kroppen skjerper seg sånn at resten av familien også utstår å være sammen med meg, ikke bare bikkja.

 

 

 

 

Hvorfor skal jeg gidde å stemme 11. september?

Det er ikke noe jeg lurer på, for meg er det en selvfølge å bruke stemmeretten, har alltid gjort det og kommer alltid til å gjøre det.

Vi er heldig som bor i et demokratisk land, et land som er tuftet på at folket skal være med å bestemme hvordan vi vil ha det.
Det har ikke alltid vært sånn, også i Norge har det vært sånn at bare noen få, rike fikk bestemme over oss alle. Mange har kjempet, sloss og gått i døden for at alle skulle få stemmerett. En kamp som oppstod ved at "folk flest" ikke var fornøyd med avgjørelsene andre tok og at man ønsket en endring. Nesten alle partier i Norge er startet som et resultat av en bevegelse, at man ønsket å endre noe eller at man ønsket å prate en gruppes sak.

Den største trusselen mot demokratiet er alle som avstår fra å bruke stemmeretten sin, de vi kaller sofavelgere, og den gruppen er dessverre økende.

Tenkte jeg skulle gå igjennom tre påstander sofavelgerene ofte kommer med, forklare litt og kanskje noen ombestemmer seg.

1. Partiene er så like, vanskelig å finne ut hvilket man vil stemme på.
- Hvis du synes det så gå litt i dybden på partiene. Les om ideologien/grunntanken til partiene så vil du oppdage at det er forskjeller, og noen av de ganske store. Så kan du se nærmere på de partiene du føler har en grunntanke som passer deg, og så gå inn på enkeltsaker og se hvem du er mest ening med.
Det er ikke sånn at man må være enig i alt for å stemme på et parti, men at man finner det som tenker i samme retning som deg.

2. Min stemme teller ikke.
- Jo, den gjør det, mange bekker små blir stor å osv. Selv om ditt parti ikke vinner, så er det sånn i Norge at sammensetningen av storting og kommunestyrer skal speile valgresultatet. Så det er ikke alt eller ingenting.

3. Politikerene meler sin egen kake, de tar ikke opp saker som jeg er opptatt av.
- Tipset mitt her er å engasjere seg. Har du en kampsak, meld deg inn og bli aktiv i en organisasjon som snakker din sak. Politikere har mange møter med interesseorganisasjoner gjennom et år. Eller meld deg inn i et parti og bli aktiv, da kan du faktisk være med å påvirke programmet til det partiet og sette dagsorden. 

En av de største utfordringene man møter på når man ønsker en endring, det er tålmodighet. Kverna maler ikke alltid så fort og endringer skjer ofte gradvis og over tid, så man må jobbe jevnt og trutt.

Det er heller ikke at vi alltid kan få det akkurat sånn som vi ønsker. Kompromiss er en stor del av alles hverdag, også i et demokrati hvor man skal møte manges ønsker og behov.

Kjemp for det du tror på, så har du i hvert fall gjort det du kan.

Så opp av sofaen, engasjer deg og bruk stemmeretten 11. september.

Godt valg!

 

Den onde stemors bekjennelse

 I disse moderne tider er det jo like vanlig med mine og dine barn som våre.
Det betyr at det er ganske mange av oss som er steforeldre eller bonusforeldre.

Jeg har vært stemor siden jeg var 19. Da traff jeg min eksmann som hadde en datter på 2.
Siden ble jeg gift på nytt og er nå stemor for 2 fine gutter. 

Når man går inn i et forhold med en som har barn fra før, så er det jo en selvfølge at man skal ta hensyn til barna. Uansett så må de komme først, sånn er det, sånn skal det være og sånn vil jeg ha det. 

Jeg har jo hørt mange historier om steforeldre eller stebarn som har et kronglete forhold, men med tanke på alle "blandede" familier som finnes så tror jeg stort sett at man finner ut av det, selv om det kan være utfordrende.


Child drawing of family, sun and house

Jeg har lyst til å snakke litt om det jeg synes kan være vanskelig, og det har med følelser og forventninger å gjøre.
For når man lever i en familiedynamikk, hvor man avlaster hverandre og hjelper til der det trengs, så betyr jo det ofte at man tar mer ansvar enn det som er rimelig å forvente. På tjenestesiden tilbyr jeg mat, klesvask, ekstra omsorg ved sykdom, kjøring og henting, stiller om på skoleavslutninger og andre steder det trengs. Fordi guttene bor her fast, så er det like naturlig for de å henvende seg til meg som til faren. Ja, gutta og jeg har til og med blitt enige om at vi trenger ikke gå via faren for å løse våre "greier". Fordi vi har et så greit forhold, og fordi de tillater at jeg kan involvere meg i livet deres, så blir man jo utrolig glad i de.

Av sine egne barn så tåler man så inderlig mye, de sitter jo fast med deg uansett, sånn er det bare. Man har et bånd som er der om man vil eller ikke og det båndet gir en trygghet i bunn. Med stebarn, uansett hvor glad man er i hverandre, så er det alltids det lille usikkerhetsmomentet. Det er lett å feiltolke, overanalysere og trekke feil slutninger. Også blir man såra og lei seg. Også var det egentlig ikke ment sånn det ble sagt, også blir andre lei seg for at du misforstår også har vi det gående. Selv om det er heftig når det står på, så vet jeg at dette er fordi vi bryr oss. Det motsatte hadde vært likegyldighet, og det ville vært virkelig ille.

Jeg har heldigvis lært med årene, at jo mer de utfordrer meg, jo tryggere er de på meg. 
Og de har med årene skjønt at jeg ikke forsvinner.
Så da puster vi med magen, rir av de få stormene som er, og står i det!
 

 

 

 

Den dagen jeg tok med mor på vift

I dag har jeg vært å luftet min kjære moder, rett og slett tatt henne med på vift.
Vi skulle ikke veldig langt, men langt nok til at varsel burde vært sendt ut.

Strekningen fra meg til mamma, den har jeg kontroll på. Jeg skal til og med takle noen omkjøringer uten at det vil få store følger.
Så jeg ankom hentepunktet, utenfor blokka til mamma, anser det som en trygg tur hun kan klare på egenhånd, aldri godt å vite, men hun var på plass.

Det er viktig å forklare at verken mamma eller jeg er utstyrt med innebygd retningssans eller stedsans, og begge har et indre kompass som bare spinner vilt rundt uten å finne nord. 

folded paper map with pointer flag and compass

Svigerfar fortalte meg en dag at han hadde byttet vinduet på østsiden av annekset på hytta. Det sa meg ingen ting, men når jeg spør om det er på den siden sauene er, og jeg får det bekreftet, da kan vi prates!

Vel, for at vi i det hele tatt skulle finne fram dit vi skulle så måtte gpsen settes på. Og det må sies, det hjelper ikke oss hjelpesløse noe med gps når den sender deg til stengte veier og omkjøringer.

Vi måtte bare kjøre to runder i en rundkjøring, før vi håpet vi var på riktig vei. Og på rett vei var vi, men hadde trykket inn feil husnummer, og før vi skjønte det hadde vi kjørt forbi noen ganger. Vi har bare vært her en gang før, så det å forvente at vi skulle kjenne oss igjen, er en forventning vi ikke har.

Etter litt om og men så fant vi fram.

Etter en drøy time skulle vi på farta igjen, på det store oppdraget, finn veien tilbake igjen.

Pøh, vi skulle kjøre en annen vei enn den vi kom, fant en omkjøring og fulgte den . og veien stoppet.
Prøve enda en slik vei, samme resultat. Ga opp, satte på gpsen igjen, og skrev inn mammas adresse - push play!

Var jo lite hjelp i den, for den hadde heller ikke fått med seg alle omkjøringen. Men nå var vi på et mission - mission, hvordan få gamla hjem!
Det kunne godt bli katastrofe, ja det kunne raskt ha blitt sånn at noen måtte ha loset oss ut av området.
Vi vet ikke hvordan det gikk til, men plutselig var vi på rett vei og vi kunne endelig skru av den utrolig masete svenske damen.

Flere ganger underveis kunne jeg si til mamma: "Her har vi vært før!", "ja det er mulig" svarer hun, men jeg hører på måten hun sier det at hun har virkelig ikke peiling.

Og sånn har vi vært på tur utallige mange ganger, blir litt som at den blinde leder den halte, eller hva det nå er,

Men vi finner fram, vi er like rolige, og ikke minst like blid!

 

 

 

 

Jepp, da er vi igang!

Og dermed er sommerferien offisielt over!

Jeg skal innrømme at jeg i noen dager har gledet meg til denne dagen.
Mannen har startet å jobbe igjen og i dag startet gutta boys på skolen igjen. Begge startet et nytt kapittel, den ene på videregående og yngstemann på ungdomsskolen.
Jeg, jeg skulle bare sitte i stua og lytte til stillheten sammen med vovvsen, nyte alene tid og planlegge middag.

Sånn tenker jeg etter hver ferie, men vipps så fylles uka opp. For sikkerhetsskyld har jeg klart å få både lege- og tannlegetime de to første dagene, litt småhandling til gutta, en håndballcup, litt barnevakt, tur med vovvsen, også ukens høydepunkt - møte siste gren på familietreet, min grand nevø.

Joda, hverdagen har kommet, og jeg gleder meg :-)

 

#ferie #hverdag #tur #skolestart

 

La de gjøre jobben sin!

I går tok jeg en sånn test som det florerer av i avisene om dagen. Jeg skulle teste om jeg kunne være statsminister. Jeg ble ikke videre sjokkert når svaret var at det kan jeg ikke, jeg ble heller ikke overrasket over at svaret på hva som er den største utgiftsposten på statsbudsjettet er helse.

Og det er jo logisk, helse og omsorg vil alltid kun være en utgiftspost, på lik linje som at skatter og avgifter alltid vil være vår største inntektspost. Det er jo sånn velferdssamfunnet er bygd opp, vi betaler inn til fellesskapet og skal kunne få igjen ved behov. Det er den enkle filosofien. Vi kan selvsagt diskutere hvor godt denne modellen fungerer, men det får vi gjøre en annen gang.

Det diskuteres stadig om hvordan vi skal effektivisere og hvordan vi skal kunne få mer ut av hver krone. Og det er jo lurt på mange måter, kan vi få samme kvalitet til en billigere penge så er jo det supert. Da kan jo de pengene vi sparer gå tilbake i sirkulasjon og vi kan bruke de på noe annet nyttig. For meg er dette det mest logiske, det er jo penger vi har betalt inn til fellesskapet og da skal de jo brukes på fellesskapet. Dette er den enkle delen av effektivisering. Den vanskelige delen er når tid skal effektiviseres. Tiden skal effektiviseres sånn at færre kan gjøre den samme jobben som blir gjort i dag, sånn at vi igjen kan spare penger. Men hvordan priser vi tid? Og hvordan skal vi sikre kvalitet når sekundviseren styrer arbeidsdagen din?

Care

Mange mener at svaret på den beste effektiviseringen er å legge tjenesten ut på anbud. La flere interessenter sette en pris på tjenesten og velge ut i fra det. Ofte er det private interessenter som vinner anbudsrunden, og mitt inntrykk er at prisen er det avgjørende og ikke nødvendigvis innholdet. Men her kommer det jeg synes er vanskelig å forstå, først skal de gjøre tjenesten billigere enn andre, også sparer de ytterligere, penger som går til utbytte til eierne av disse firmaene. Samtidig mener de at de leverer en like god tjeneste som den som var før.

Hvis vi går ut i fra at de gjør det, så mener jeg at overskuddet skal gå rett tilbake til oppdragsgiveren, det skal ikke være sånn at noen skal lage sin egen formue av våre skattepenger som er satt av til helse og omsorg. Og klarer disse virkelig å levere en god nok tjeneste. Fortsatt lurer jeg på hvordan man priser tid. I Helse- og omsorgssektoren er ofte tid det samme som omsorg. Og hvordan priser man omsorg? Hva er prisen på å sitte og holde hånda til en som er i ferd med å dø? Hva er prisen på å trøste en som er livredd for å være på sykehus? Hva er prisen på å sette seg ned å ta en prat med en gammel dame som er ensom? Hva er prisen på å snakke med foreldre som akkurat har mistet sitt barn? Hva er prisen på tryggheten god omsorg gir?

Jeg mener at nå må vi snu diskusjonen. I Norge er vi kjent for å være ganske nøkterne, jeg tror vi sparer der det er forsvarlig å spare uten at det må tvinges fram med urimelige krav. Nå må vi se på kvalitet. Vi må fokusere på trygghet. Nå må vi la de som er utdannet innen helse og omsorg få lov til å gjøre jobben sin på en ordentlig måte, med rimelige rammer.

Nå må vi innse at helse og omsorg koster, og det er greit!

 

 

 

 

Kan det være så j.... vanskelig!

I ungdommen så ble jeg alltid litt ekstra tiltrukket av gutter som spilte gitar. Det var liksom noe med måten de holdt om gitaren på som gjorde at det kilte litt ekstra i magen. Også var de jo også ofte et naturlig midtpunkt. De bare tok fram en gitar, slo noen akkorder så var festen i gang. De tryllet fram den ene melodien etter den andre, og jeg satt der og prøvde å synge med der jeg kunne, samtidig som jeg håpet på å få et ekstra blikk min vei. 

man singing love song for valentines day

Vel, det gikk ikke helt min vei den gangen, men nå er jeg gift med en som spiller gitar. Og nå har det gått opp for meg, for at noen skal bli så gode som de kule gitaristene fra ungdommen, så må det øves!

Det har vært tider her hvor en strofe har blitt spilt om og om igjen i timer, over flere dager, hvor vanskelig kan det være? Jeg kan nynne, hmmme, tralle, ja til og med rape den strofen - men nei da, terpingen tar aldri slutt!

Noen ganger sitter han bare og klimprer, eller jammer, kall det hva du vil, men det han gjør er å spille det som detter ned i hodet hans, men kan det ikke dette mer enn 2 linjer av en sang?
Det hadde vært så fint med en hel sang!

Noen ganger når han øver, så går jeg i dekning på soverommet. Han må jo få lov til å øve, men jeg trenger ikke alltid høre på. Etter en stund hører jeg fra mitt tilfluktsrom at han setter gitaren fra seg, og jeg tenker at nå er han ferdig for i dag, og jeg planlegger min retur til fellesarealet. HA!

Jeg mistenker at han er redd jeg ikke har hørt hvor flink han er, så han kobler El-gitaren til forsterkeren og sørger for at hele nabolaget kan den fordømte strofen!!

Når tåka legger seg i dalstrøka innafor

Om bare litt under en uke så er skoleferien over, og gutta her i huset tar fatt på henholdsvis videregående- og ungdomsskole.
Og takk og lov for det!!

Nesten 9 uker ferie er lenge, og jeg frykter at det vil gå ytterlige noen uker får tåka letter i toppetasjen hos ungdommen.
Han på 16 har vært i pubertetsskodda en god stund og 13 åringen følger tett etter.

9 uker uten noen faste rutiner eller klokkeslett å forholde seg til frykter jeg har gjort skade.
Dette kom godt fram når vi var på ferie i "sydenland" og vi var sammen 24/7 og men legger bedre merke til ting.
Noe brast for meg når jeg ba han ene om å skylle badeshortsen sin i rent vann, og han lurte på hvor vi hadde det.
Håndklær, badesko og svømmebriller regnet de bare med, at på mystisk vis, dukket opp når vi kom til stranda.
At det krever en aktiv handling å få med seg alt, det kom som et like stort sjokk hver gang. Trodde jo de ville lære etter hvert, men nei, det ble mange turer på de for å hente ting.

What?

Selv om vi begynte å fikse frokost så klarte ikke hjernene deres å koble det til at de kanskje skulle stå opp, neida, de måtte få beskjed. Jeg rev meg i håret, smelte og kjeftet litt hver dag, men hvorfor gidde? Hjernene var dekt med dobbel teflon, ingenting festet seg, og dagen etter begynte vi som om ingenting hadde skjedd eller blitt sagt dagen før.

Disse to er jo mine bonusbarn, så jeg kan jo selvsagt skylde på dårlige gener hos de, men jeg er redd mitt eget barn hadde den samme turen i tåkeheimen. Men ved å observere avkommet, som er noen år eldre, så får jeg bekreftet at det går over.

Så her er det å brette opp ermene og forberede seg på å mase høl i huet på dem i ukene som kommer, sånn at de husker matpakke, sekken og seg sjøl før de fyker ut døra. Godt man har mange års erfaring som masekråke, for her gjelder det å ha utholdenhet.

Den natta jeg fikk et blått øye av Billy

Det var midt på natta, jeg våknet av det kjente presset i blæra.
Argh! Ikke en natt uten at jeg må stå opp fra den gode varme senga for å tusle en tur på badet, like stor skuffelse hver gang.

Girl under blanket

Jeg bråbestemte meg, slang dyna til side og spratt ut av senga. I takt som jeg sto opp fra senga så datt blodtrykket mitt tilsvarende. Jeg gikk på en liten snurr, datt inn i klesskapet og spratt ut igjen, fikk tak i dørhåndtaket og "bæng!", Billy sperret veien for meg og jeg fikk meg en rett på øyet. Jeg fortet meg videre, måtte jo så innmari på do. I speilet fikk jeg øye på meg selv, og skvatt litt når jeg så blodet som rant i ansiktet mitt. Fortet meg å tørke det vekk, mannen blir så bleik av å se blod, forsikret meg om at jeg ikke trengte sting, og returnerte til soverommet. Der sto Billy like stram som alltid, bortsett fra litt blod på hjørnet så kunne ingen se at bokhylla hadde gått til angrep på meg.

 

Oppgjørets time!

Jeg er blant de mange heldige, min mann tar i et tak der det trengs hjemme
Han er en ener til å ordne ute, klipper gress, graver bed og fikse og ordne.
Og inne støvsuger han, rydder, vasker og vasker klær, pluss mye annet.

yes mam Husband and cleaning the house

Og selvsagt er jeg bare glad for at han gjør ting, så jeg klager ikke over at han ikke gjør det  på min måte, i hvert fall prøver jeg.
Jeg klager ikke over at han ikke støvsuger langs listene, men bare midt på gulvet. Jeg klager ikke over at alle trusene mine er grå eller lyseblå. Jeg bare vennlig påpeker det. "kremt"

Men noen ganger må frustrasjonene ut, og husk at dette gjøres av kjærlighet.

For det gjør noe med deg når du får nyvasket tøy lagt i skapet ditt, og når du skal bruke det så er strukturen det samme som aluminiumsfolie som har blitt krøllet sammen og prøvd glattet ut igjen. Jeg er faktisk ikke veldig nøye, men noen grenser har faktisk jeg også. Og da må jeg bite meg i knoken for å ikke rope :"Hvis ikke du kan gjøre det ordentlig så kan du like gjerne la være!!" Og for ordens skyld, ordentlig er det somme som min måte.

Stort sett er det jeg som lager mat her i huset, mest av praktiske grunner, og fordi jeg synes det er gøy.
Men noen dager er formen dårlig og mannen må trå til, og jeg synes det er så deilig å komme til dekket bord. 
De dagene han handler og bestemmer menyen så er det spaghetti og kjøttdeig som står på menyen, og det smaker helt greit, for nå har han endelig fått med seg at han trenger ikke begynne å steke kjøttdeigen samtidig som han setter på vannet til spaghettien, så nå får vi kjøttdeig som er god og saftig og ikke den som er tørr som frysetørret kaffe.

Men når menyen er satt, da kommer utfordringene. Her om dagen skulle vi ha enkel mat, hamburgere og pommes frites. Pommes fritesen skulle stekes i stekeovnen, posen sa 7 minutter, jeg sa at tiden måtte minst dobles. Så forlot jeg åstedet. 
Hvor vanskelig kan det være å steke noen burgere, tine burgerbrød i stekeovnen, og ordne ost på de som vil ha osteburger?
Tydeligvis veldig vanskelig. For når brødene er som kavring, burgerene er stekt på full varme til de er kanoniserte og kan brukes som såler, osten legges på når burgeren er stekt ferdig og rukket å bli litt kald, med andre ord osten smeltet ikke, og pommes fritesen er bleik og dvask, fordi steketiden blir bestemt av klokka, ikke av når maten er ferdig.
Og det toppet seg helt for kokken når det også var ønsker om litt grønt på burgeren.

Men det som utløste min frustrasjon i dag, det var en kyllingfilèt stekt til en konsistens som minner om kryssfinèr, med en skorpe av svidd krydder.

Meningen er ikke å henge ut mannen så derfor skal jeg ikke nevne den gangen biffstekingen startet i det formen med det som skulle bli fløtegratinertepotetene ble satt i stekeovnen. 

Og jeg sier dette med kjærlighet: "Det er ikke greit å legge opptygd tyggis på bordet!!"


 

En gang pappajenta, alltid pappajente

Like sikkert som at bursdagen min er 10. august hvert år, så er det sånn at pappa hadde bursdag dagen etter.

Og like sikkert er det at savnet kommer og slår meg i magen hvert år.

Pappa døde i 2002, han ble bare 68 år. 

Jeg var 31 år, ikke noe barn, men en voksen som forsto fullt ut hva som skjedde og i stand til bearbeide det på en ordentlig måte.
Jeg hadde observert hvordan både mamma og pappa (Ja, jeg kaller de det fortsatt) hadde taklet å miste sine forelde, og etter begravelsene kan jeg ikke huske at det ble snakket så mye om verken sorg eller savn. Var vel ikke så vanlig å snakker om sånt.
Jeg ble derfor ganske så overrasket hvor stort grep, både sorgen og savnet, hadde om meg.

Pappa var ikke bare faren min, han var min allierte. Det var litt han og meg mot mamma og broren min, noen vil vel kalle det å tvinne faren sin rundt lillefingeren. Selv om jeg ikke mente det som ungdom, så var pappa en av de som skjønte meg best, og først når jeg var voksen skjønte jeg hvor mye han har formet meg.

Når man mister noen som er en kjær så har alle forståelse for at det første året er tøft, og det er det. Men samtidig som det er en slags enighet om at første året er ekstra vanskelig, så ligger det en forventning om at det andre året blir bedre. Jeg var så forberedt på at alle merkedager skulle være tøffe i et år, og forberedte meg på det, men ingen fortalte meg at sorgen går opp og ned. Ingen fortalte meg at både sorgen og savnet kan slå til, minst like hardt, 3 år etter, 7 år etter eller 14 år etter. Jeg har hatt høytider hvor jeg har sendt han noen varme tanker, mens andre har jeg brutt sammen i gråt ved graven hans bare fordi savnet gjør så vondt. På mange måter var det første året det enkleste for man var så forberedt på at det skulle være vanskelig.

Jeg har valgt å sette av tid til å sørge. Når de vonde dagene kommer så rydder jeg plass til den. Setter av tid til å gråte, sette av tid til å besøke graven og sette av tid til å prate om han. På den måten så gjør jeg meg litt ferdig med det vonde, jeg prøver ikke skyve det unna og ha det vondt i lang tid, jeg tar det ut, lar det få ta litt plass, puster dypt og går videre.

Så på bursdagen han gråter jeg ofte en skvett, men så tar jeg fram alle gode minner og feirer livet hans. For selv om livet hans ble kortere enn vi ønsket, så hadde han levd livet til det fulle, og de 68 årene han levde skal ta større plass enn den ene dagen han døde.

 

Hurra! Jeg har bursdag i dag!!

Uten blygsel roper jeg det ut!!
Slutt på surving og selvmedlidenhet.

47 år og fornøyd med livet! Det må jo feires!
I dag kommer det gode venner for en kakebit eller to, på lørdag blir det pølsefest med familien!

Livet smiler :-)

Når selvmedlidenheten kommer og biter deg i baken

I morgen har jeg bursdag!
Jeg har ikke alltid vært så flink til å ha bursdag, jeg har ofte havnet i en bursdagsblues.
All selvtillit forsvinner noen dager føre den store dagen, og jeg havner ofte i en pytt av selvmedlidenhet, og der liker jeg meg dårlig.

Jeg har aldri helt skjønt hvorfor jeg må gjennom denne reisen år etter år, for jeg har som oftest en fin bursdag.
En ting jeg har skjønt er at jeg har vært redd for er å bli glemt, at jeg ikke har betydning i andres liv. 
Jeg blir like overrasket hver gang noen forteller historier fra fortiden og de husker min rolle i det hele. Egentlig litt rart at jeg tenker sånn, for jeg kan ta ganske stor plass, men jeg anser meg selv som ganske ubetydelig i den store sammenhengen. Folk treffer jo andre, mye mer spennende folk enn meg. Og sånn holder jeg på - ikkje bra! Og så stakkarslig at jeg nesten må spy av meg selv.

Men de senere år har jeg prøvd å endre litt på dette. Fra å knapt feire dagen, så inviterer jeg nå hele familien på pølse- og kakefest. Tror det blir 4 året på rad vi feirer 27 års dagen min :-)

colorful birthday candles

Vi gjør det enkelt og greit, ikke noe stress, men jeg lever på den samlingen i lang tid, for jeg er heldig som har både ny og gammel familie som kommer og feirer, og det er fine folk.

Også kan man si hva men vil om vennskap på Facebook, men for en som er kronisk syk og ikke er så mye på farten sånn sosialt, så er bursdag på FB stas. At folk blir minnet på at det er bursdagen min spiller ingen rolle, de har allikevel tatt seg tid til å sende meg noen ord og en tanke, og jeg fryder meg over hver og en.

Jeg angrer, men det er forsent å snu

Jeg aner ikke hvor ideen kom fra, muligens jeg var sinnsyk i gjerningsøyeblikket.
Men hvem finner på å vaske alle kjøkkenskap dagen etter en har kommet hjem fra ferie? Akkurat som ikke det er nok annet å rydde i, eller klesvask for eksempel!
Og vi hadde ryddet huset før vi dro, så ingenting var kritisk. Det begynte med en skuff i går kveld, det var så kaos i den at jeg følte at den sto i veien for muligheten for å kunne lage mat i det hele tatt. Og ikke skulle jeg bare slenge sammen en enkel, veldig kjapp middag når jeg kom hjem. Nei, jeg fant ut at å lage min egen granola var tingen å begynne med ved hjemkomsten. Og jeg har aldri laget granola før, men i går føltes det som det var avgjørende for hele min eksistens.

Så det ene tok det andre, eller skal jeg heller si at den ene skuffen tok alle de andre skuffene og skapene. Jeg tok alt ut, sorterte ut det vi ikke har brukt de siste 5 årene. Også var lei! Det er jo sååå kjedelig!  Men kunne, liksom ikke, gi meg mens servicet sto på benken sammen med suppeposene som gikk ut på dato for 2 år siden. Og mannen hadde jeg jaget ut av kjøkkenet med beskjed om ikke legge seg oppi dette prosjektet, bortsett fra å ha ansvar for å kaste eller resirkulere det som jeg fjernet. Og nå hadde han dratt på joggetur med bikkja - åhhh! Jeg angret!

EtterFør

Vel, jeg ble ferdig til slutt, bortsett fra gryteskapet, det ble mer enn jeg kunne bære.
Men snille mannen syntes jeg hadde vært så flink, så han forbarmer seg over meg og tar ansvar for det.

Let`s talk about sex, baby

Eller la oss ikke.
La oss snakke om kjærligheten.
Den kjærligheten som er mellom to mennesker, der hvor hjertet svulmer og man fylles med varme bare av å tenke på den andre.
Den kjærligheten man kjenner når man ser over rommet, blikket møter den andres, og det er nok til at man føler seg elsket.
Den kjærligheten man sender sin kjære i tankene gjennom dagen, som gjør at vi lengter selv om vi nettopp så hverandre.
Den kjærligheten som gjør at vi holder sammen selv om livet bølger til tider.
Den kjærligheten som gjør at vi lever med vissheten om at vi er elsket.

La oss praten om den.

Hvorfor er det sånn at noen mener at den ikke er for alle?
Hvorfor er det sånn at noen mener at andre ikke fortjener den kjærligheten?
Hvordan kan noen si at andres kjærlighet er feil?
Er ikke kjærligheten størst av alt?

Så lenge jeg kan huske har jeg visst om eller kjent homofile. På 80 tallet føltes det nesten eksotisk, og jeg syntes nok det var rart og ikke minst uvant. Det var jo ikke vanlig at homofile viste kjærlighet på den tiden. Men selv om det var annerledes enn det som ble oppfattet som "normalt", så tenkte jeg aldri at det var feil.
Diskuterte man homofili, noe som i seg selv er litt rart, så ble alt så teknisk. Folk så bort ifra at her var det snakk om kjærlighet på alle plan, en var mer opptatt av hva som ble puttet hvor. Heldigvis har verden gått framover, men har folks holdninger gjort det samme?

For meg har ikke, og er ikke andre folk sin kjærlighet noe problem. Det er så mange mennesker som opplever mye dritt, at jeg vil aldri misunne noen kjærlighet. For meg er dette veldig enkelt.

Men noen blir så utrolig provosert! Ja, så provosert at de er nødt til å angripe homofile som feirer kjærligheten i en parade! De lar sitt eget hat koke fordi noen er glad i hverandre! Er det ikke nok av andre presserende ting man heller burde bruke energien sin til? Hadde disse, unnskyld uttrykket, idiotene, brukt det samme engasjementet til å hjelpe verdens fattige, så hadde vi kanskje kommet noen vei. Men de velger å demonstrere mot kjærligheten! Hva gir du meg?

Til alle elskende der ute! Slutt aldri å vise kjærlighet, slutt aldri å elske, kjærligheten er størst av alt!

 

Den vakre regnbuen som er illustrasjon til dette innlegget er malt av min niese på 4 år, og ingen skal få lov til å fortelle henne at hun ikke kan elske hvem hun vil og hun skal få lov til å rope det ut til hele verden<3

Det store sviket

Familien er jo de man alltid skal kunne stole på, og det er jo også innad i familien man skal kunne dele gleder og sorger.
Familie skal ikke juge for hverandre og alle skal inkluderes, dette er i min mening fundamentet for familien. Den familien man er født inn i, er jo for de fleste den vi står nærmest, også kommer svigerfamilien, hvis man er heldig og har en sånn.

I midten av mai var mannen og jeg invitert til fest hjemme hos mannens bror. På invitasjonen sto det at vi skulle feire hans samboers 40 års dag og de kalte det også sommerfest. Invitasjonen kom tidlig og vi så fram til en fest. Ja, til og med når jeg var hos broren min for å lage pølser, så snakket jeg om at jeg skulle i 40 års lag, og at det sikkert ble bra.

Broren til mannen og hans samboer har både hus, hytte, bil og barn sammen, så det virker jo som de har tenkt å dele livet sammen, så mannen fristet seg utpå i en søndagsmiddag: "Har dere tenkt å gifte dere den dagen også?" Hvorpå samboeren så han rett i øynene og avkreftet det ved å si noe om tid, barn og noe annet.

Woman Hand Writing Life Begins At 40 with a marker over transpa

Festdagen kom, vi hadde pyntet oss sånn passe, sånn som man gjør til en 40 års dag, og vi hadde ordnet gave til jubilanten.
Vi visste de skulle sett opp et telt for festen, men vi hadde ikke sett for oss et telt med parkettgulv og høyt under taket, eller en kokk som sto og grillet masse snadder. Jeg husker jeg tenkte at dette var voldsomt, men samtidig vet jeg at broren til mannen gjør alt for at samboeren skal få det aller beste, og at hun fortjente det var det ingen tvil om.

Det var dekket opp med runde bord og gjestene var plassert med bordkort. Jeg satt ved siden av mannen og på andre siden var det også dekket til en person, men intet bordkort, tenkte ikke så mye på det heller, regnet med at det var noen som de var usikre på om kom, men dekket på for sikkerhetsskyld.

De fleste gjestene hadde jeg truffet før, så vi minglet rundt og koste oss med Prosecco. Etter en stund fikk vi beskjed om å finne plassene våre og etter en stund ble Hellbillis sin "Den finaste eg veit" satt på. Inn kommer vertskapet, og bak dem en prest! Gjestene klappet og syntes dette var stas, men så kikket jeg en gang til på presten. Det var broren min! Jeg klarte ikke noe annet enn å peke på han og si: "Du!" Han kunne ikke sett mer fornøyd ut og svarer bare: "Meg."

Så med ett sto svikeren og viet løynerene, også kalt min familie!

Og ikke nok med at broren min hadde holdt viktig informasjon fra meg, han hadde stor glede av det!
For selvsagt var plassen uten navn til han, og han brukte resten av kvelden på å gni det inn. 

Den dagen jeg ba svigerfar reise til h......

Mannen og jeg hadde ikke kjent hverandre så veldig lenge, og vi var vel fortsatt på det nivået at vi ville imponere hverandre, og vi skulle ut på en trimtur. Mannen på rulleski og jeg på sykkel.

Jeg var ikke i mitt livs verste form, men sykling hadde jeg stort sett bedrevet i spinningssal, og spinningsform er noe helt annet enn "syklepåvei" form.
Mannen kommer fra en familie som synes at desto mer oppover det går og desto mer svette de er, jo morsommere er det, bare de kommer først. 

riding my bike

Ut på tur bar det. Jeg kjente fort at bein og rompe syntes dette var litt i overkant, men det overhørte jeg så godt jeg kunne. Etter en del kilometer klarte jeg ikke å overhøre kroppen noe mer, lårene skreik og rumpa hylte. Tunga var på god vei ut og det var vel rett før den la seg i eikene. Det gikk saktere og saktere med meg og til slutt måtte jeg bare stoppe. Prøvde å rope til mannen, men han var i sin egen verden og bare raste avgårde. Jeg tenkte at han snur seg vel snart og ser at jeg har stoppet, men jeg så bare ryggen hans som forsvant i det fjerne. I takt med at avstanden mellom oss økte, steg temperaturen hos meg. Jeg kunne ikke fatte og begripe at han ikke kom tilbake for å se etter meg! Jeg ventet noen minutter til, og det kokte på innsiden, jeg var som et trykkoker. Jeg tok fram mobilen og ringte han, ikke noe svar! Jeg ble ikke noe mildere innstilt av den grunn, må da gå ann å svare, hvor fjern er han! Jeg ringte flere ganger, sånn i tilfellet han ikke hørte meg første gang, ikke noe svar. Jeg var så sint at jeg glemte smertene og begynte så smått å sykle igjen. Etter noen hundre meter ringer telefonen, mannens navn står på displayet.

Jeg lar han ikke svare engang, jeg bare starter min raljering om hvor innmari dust jeg syntes han var. Iblandet samtlige stygge ord jeg kunne, og sikkert noen jeg ikke kunne, fortalte jeg han hva jeg mente om sånne egoer som ikke kunne vente på andre og hva jeg tenkte om folk som måtte komme først koste hva det koste vil. I bunn og grunn fikk han en real skyllebøtte.

Det var stille i andre enden helt til jeg hørte noen si: "Hallo, hvem er det jeg prater med?" Jeg hørte at dette var ikke riktig stemme, så jeg spurte tilbake: "Hvem prater jeg med?" "Dette er Gunnar" fikk jeg til svar, og det gikk opp for meg at jeg hadde skjelt ut faren til mannen. Mannen hadde glemt telefonen hos foreldrene sine, selvfølgelig hadde han det! Jeg trodde jeg skulle dø på stedet, dette var ikke helt det inntrykket jeg ønsket å gi, han verken trengte eller fortjente å høre meg på mitt verste, mannen derimot!

shouting girl cartoon

Det viste seg, når jeg endelig hadde kommet meg hjem hvor mannen ventet,  jeg kunne enda flere stygge ord.

 

Når bikker det over fra ung til ikke fullt så ung

I mange situasjoner opp igjennom livet blir det referert til alderen vår.
"Du som er så ung" og "Du i din alder" er setninger man ofte får høre.
Når man er liten så synes man jo at de gamle er så kloke og full av kunnskap. Når snur det?

For noen år siden skulle jeg ta en belastningstest, en sånn test for å sjekke om hjerte og andre ting fungerer som det skal.
Jeg ble møtt av en sykepleier rundt min egen alder, hun forteller at jeg er heldig, for den overlegen som skulle stå for testen var en erfaren lege som var så flink med pasientene sine. Mens vi driver og gjør ferdig forberedelsene til testen kommer det en ung mann inn, ikke mange årene eldre enn sønnen min. Jeg tenker ikke så mye på det, er jo vant til at det er flere til stede på undersøkelser på et universitetssykehus. Etter hvert ble jeg klar, og satt som et tent lys på sykkelen klar for å vise alle hvilken god form jeg var i. Skulle bare vente på denne overlegen. Plutselig snur den unge spirrevippen seg mot meg og ber meg starte opp. Jeg ser litt rart på han, samtidig får jeg øye på skiltet hans og der står det "overlege". Jeg ser på sykepleieren, hun bare smiler til meg, og jeg må bite meg i kinnet for ikke å blåse ut hva jeg tenker om dette!

En annen ting som også ofte skjer hos legen er at det blir referert til overgangsalderen - HÆ!
Er ikke lenge siden jeg knapt var gammel nok til å få p-piller og nå er plutselig disse hormonene en helserisiko på grunn av alderen!

Old lady

Fra å være nyansatt så går men brått til å være den som har jobbet på samme sted i over 10 år.
Samtidig går det opp for en at det er snart 30 år siden man var russ!

Når snur det?
Når er brytningspunktet for at eldre menn med skjegg blir unge spirrevipper, og gamle jomfruer blir frøkner med spenstige krøller.
Når gikk jeg fra å være en ung mor til ei med helgrått hår som snart når klimakteriet?

Ferielivets lyse side

Det å være på hytteferie, når hytta ligger i barndomsbygda til svigermor, og flere slektninger bor eller har hytte i området, betyr masse sosial omgang.

Joda, vi går på tur og vi spiller kort, men vi rekker også å dra på middag til hverandre og ikke minst kaffeslabberas.
Og det er jo så koselig! Det er bare trivelige folk og jeg som ganske ny i familien har blitt tatt så godt i mot.

emoticon bored sketch

Men for ei med utmattelse er dette som å løpe maraton. Jeg stortrives sammen med folk, men får ikke gitt så mye av meg selv som jeg ønsker. Så noen ganger ender det som i går, jeg er i seng kl 20 og sov i god tid før 21, og det kan godt være jeg tar en reprise i dag. 
Men sånn er det bare og jeg velger heller å ha fokus på de gode tingene, som at i går ble det født en ny gren på familietreet og alt gikk bra.


 

Da jeg satset bein og armer for kjærligheten

Etter min første turopplevelse på hytta i Ål,(se her) så er det jo egentlig rart at jeg ikke ble skremt og holdt meg hjemme, men fortsatt nyforelsket så skulle jeg også prøve hytteidyllen på vinterstid.

Når jeg traff mannen så hadde ikke jeg hatt ski på beina på ca 32 år, og vinteren var heller ikke en årstid jeg satte alt for mye pris på.
Men med en skiglad kjæresten så skulle jeg prøve meg. Ønsket jo at dette skulle bli noe vi kunne ha glede av sammen. Mannen spanderte skiutstyr på meg, og ut på en snødekt golfbane bar det. Jeg hadde ikke glemt alle gamle kunster, men mens jeg hadde stabbet meg rundt en løype på 300 meter, hadde mannen flydd en løype på drøye kilometeren. Vi hadde ikke mange turer på golfbanen før det bar til fjells. På fjellet ble jeg møtt av de sammen oppoverbakkene som på sommeren, forskjellen var at nå var de bakkene svinglatte.

Young man falling while skiing

 

Hytta til svigermor og svigerfar ligger ca 20 meter fra skiløypa, helt supert! Bakdelen er at , uansett hvilken vei du velger å gå så starter det med en oppoverbakke. Valget står mellom 2 kilometer med kjempebratt, eller litt mindre bratt og litt lengre. Vi skulle gå den minste runden som er ca 7 km. jeg fikk bestemme hvilken vei, og jeg valgte den som starter med litt mindre bakker, uten noen som helst tanke om at jeg da måtte stå ned de kjempebratte bakkene på slutten av turen.

Ut på tur gikk det, og jeg tror ikke mannen og broren hans trodde på forhånd at det var mulig å bruke så lang tid på de bakkene. Og jeg trodde ikke at jeg noensinne har vært nærmere sprengte lunger. Og jeg som trodde jeg var litt sterk i armene! Etter noen hundre meter oppover så var det ikke mer krutt i de armene enn i et par fiskeboller. Skjelvende i beina, uten pust og selvtillit kom jeg på toppen, og nå ventet et par kilometer med flater, og plutselig følte jeg meg litt mer norsk enn dansk i skiløypene.

Jeg kan ikke påstå at verken motet eller balansen har blitt bedre med årene, så for meg var det ikke noe alternativ å slippe meg utfor noen bakker overhode. Vel, kun en ting å gjøre, ploge. Og det gjorde jeg, og hvis jeg trodde at lårene hadde fått gjennomgå på veien opp, så var det ingen ting mot det de skulle igjennom nå. Løypene var steinharde så jeg ploget på hardpakket snø, og innen jeg hadde kommet 500 meter trodde jeg at lårmusklene skulle eksplodere eller ihverfall bare gi opp. Til slutt så valgte jeg å bare falle, glemte at de 2 andre hadde kjørt ned før meg, så jeg måtte med egen maskin komme meg opp igjen, ikke noe mindre sliten, for så å sette utfor igjen. Det tok sin tid, men jeg kom ned igjen forholdsvis like hel som før jeg startet. Jeg forbannet både ski, vinter og mannen og erklærte min skikarriere for avsluttet. Og historien gjentar seg. Reiser til fjells hver vinter, blir like fordømt sliten og forbanner både ski, vinter og mannen like mye som første gang.

Den dagen jeg nesten satte livet på spill for kjærligheten

I dag har mannen, vovven og jeg gått en fin tur på fjellet.
Vi improviserte litt og plutselig hadde vi gått drøye mila.

Første gangen jeg kom hit til Ål, på hytta til svigerforeldrene mine, så hadde jeg ikke kjent mannen i mange ukene.
Selvsagt skulle det imponeres, og jeg ga omgivelsene inntrykk av at jeg var i superform. Hadde tross alt nylig avsluttet et opphold på fatcamp:-)
Jeg tror mannen skulle imponere litt også, for han ga meg et klart inntrykk av at han var lommekjent i området rundt hytta. Og jeg trodde jo på det, de har jo hatt hytta i mer enn 40 år.

Så ut på tur bar det. Jeg ble så oppslukt av et blomsterhav jeg ikke hadde sett maken til, og ville gå der. Det var så bratt, og jeg ble fortalt at dette var skiløypa,noe jeg noen måneder senere skulle få erfare. Vi tuslet rundt og gikk litt uten mål og mening, lite visste jeg at mannen stort sett hadde gått der om vinteren, og som så mange andre steder går løypene over myrer og røyser, og der gikk vi.

Jeg er ikke så glad i oppoverbakker, og nå vet mannen at jeg kan bli ganske sur hvis de kommer litt brått på, man da var vi jo så nyforelsket så jeg smilte og gikk på. Her var det bare å late som om at man fikset alt. Etter en stund kommer vi til en høyde og kunne stå og se ned på hytta. "Her kan vi gå" sa mannen. Lite ante jeg at jeg nesten satset livet på denne turen. Plutselig så gikk vi helt på kanten av høyden, jeg klamret meg fast i trær og prøvde å konsentrere meg om hvor jeg satte føttene. Med ett så mistet jeg fotfeste og regelrett hang i løse luften, dinglende fra et spinkelt lite tre. Jeg hang ikke lenge, men jeg rakk å tenke mange tanker på den lille stunden og en av de var frykt!

Jeg ble "reddet" og etter å ha pustet et par ganger ned i magen fortsatte vi. Kursen ble endret noe selv om det fortsatt var bratt, men vi kom da ned til slutt. Vi gikk litt videre og plutselig møtte vi en stor ku, tenkte vi kunne gå rundt, men da var vi plutselig omringet av 5 kuer som stirret olmt på oss. Nå var det plutselig mannen som følte på frykten, mens jeg fortsatte med det jeg hadde gjort hele tiden, nemlig å smile. På et tidspunkt tror jeg det gikk over til en nokså ond latter, og jeg koser meg fortsatt med minnet

Sommerens vakreste eventyr

Noe av det beste med sommeren er å nyte en kald, deilig soft-is!



 

Men man må ikke gå i den fella at man tror at all soft-is er god soft-is, for det er stor forskjell rundt omkring.
Skuffelsen er stor når man har bestilt en is også får man en halvsmeltet masse som må slukes så fort som mulig, hvis ikke renner det bare og alt blir klin.
De stedene man får god is er der de passer på temperaturen, der hvor de ikke serverer den før den er god og kald.

En annen viktig ting er strøssel. Jeg er blant de som elsker god, gammeldags krokan. Og da nytter det ikke at de tilbyr meg nøttekrokan, for det er ikke god gammeldags krokan. Den gammeldagse krokanen blir oppbevart kaldt, så den må man spørre spesielt etter. Og jeg har funnet mine plasser :-)

I dag dro vi til hytta på Ål og da kjører vi gjennom Sundvollen. Rett etter Sundvollen kommer man til Garntangen og der ligger det et gatekjøkken. Bortsett fra at de har veldig gode hamburgere der, så har de også kjempegod soft-is, og god gammeldags krokan.
Mannen skulle handle mens jeg luftet vovven, og jeg spurte han om han trodde jeg kunne få ekstra krokan i et beger hvis jeg betalte ekstra for det.
Jeg synes nemlig det er så nedtur at krokanen bare er på utsiden, jeg vil liksom ha mer.

Snille mannen spurte om ekstra strø, og tror dere ikke jeg fikk et beger fullt - gratis:-)

Så i dag koste jeg meg med å dyppe soft-isen ned i strøssel mellom hvert glefs av isen, livet kunne ikke vært bedre :-)

 

#sommer #softis #garntangen 

Roser er røde, fioler er blå

Jeg elsker blomster!
Og jeg synes det er stor stas å se det gro og blomstre rundt meg, og da spesielt i hagen.
Ikke er jeg spesielt flink, men gleden er ikke noe mindre av den grunn.

Jeg er heldig og har en graveglad mann, jeg bare jeg antyder at et bed hadde passet her eller der, og vips så ordner det seg.
I fjor var jeg på 2 ukers husmorferie og da lagde han et stort bed og ordnet mye annet i hagen mens jeg var borte. 

Nå skal jeg vise fram noe av det som har blomstret i sommer :-)





























 

 

Kongelig besøk på skolen

For en god del år siden ble det spilt inn en tv-serie på skolen sønnen min gikk på.
Prinsesse Märtha Louise skulle inneha fortellerstemmen på produksjonen, så da var det duket for prinsessebesøk.


Princess

Dette ble holdt hemmelig ganske lenge, og med god grunn, for når elevene fikk høre om dette så gikk vel samtlige av jentene opp i fistel og svevde på en rosa sky. Jeg er overbevist om at tiariaer, septere og annet "bling" ble gravd fram og at mange lekte prinsesse på rommet sitt i dagene rundt besøket.

Sønnen min var ikke en fyr som lett lot seg rive med og ikke vet jeg hva han hadde for noen forventninger heller. Han var heller ikke en fyr som stakk seg fram og snakket med folk i tide og utide, så overraskelsen var stor da han hadde gått bort til prinsessen med ganske bestemte skritt og henvendte seg til henne.

"Er det du som er prinsessa?" hadde han spurt, og hun måtte jo innrømme at ja, det var henne.
Da målte min sønn henne opp og ned, før han satte blikket i henne og sa: "Ja, særlig." Også gikk han der i fra.

Når barna er borte danser de voksne på bordet

Etter at vi kom hjem fra deilige dager i Kroatia, med masse sol, saltvann og tid sammen, så var vi klare for ferie, fase 2.
Bonusbarna dro til mammaen sin for å fortsette ferien sin der et par uker, mens mannen, jeg og vovven ble hjemme.

Mannen er litt skeptisk, litt redd for at dagene skal bli lange, samtidig frister det ikke å kjøre så mye rundt, vi har nok mil i baken.
Men her sitter vi, har startet på uke nr 2 hjemme, og vi lurer på hvor dagene har blitt av.

Vi hadde bare en konkret plan og det var Lillebjørn Nilsen konsert, men så ble det en tur hit, og en tur dit. Litt besøk, tur med hunden, ordne i hagen og masse kos på terrassen. Vi har vært skikkelig gærne og spist pizza på en mandag, lagd jordbærsytetøy på en tirsdag og hatt godtedag hver dag.


Candies33


Ferie, fase 3 blir hyttetur på Ål og jeg er sikker på at det også blir bra - for en ferie!

 

#ferie #hjemme #godteri #Kroatia #bilferie #Ål

Samsoving

Når sønnen min var liten så sov han ofte i senga til meg og pappaen. Jeg var selv en som kom snikede inn til mamma og pappa om natten, og selvfølgelig fikk barnet mitt gjøre det samme. Dette resulterte i at jeg ble ganske vant til å sove på liten plass, for en liten kropp kan ta overraskende stor plass. Jeg ble også vant til å få en hånd eller hæl i ansiktet. Det jeg ikke ble vant til var å våkne av varm pust i ansiktet som stinket morgenånde. Men ble ganske god til å holde pusten, for avsenderen var jo den nydeligste jeg visste.

Det viser seg at denne erfaringen kommer med, for gutten til mor skal selvsagt ligge i senga. 
Når han kom til oss så tok han ikke så mye plass, og selvsagt skulle han ha den tryggheten som kroppsvarme gir.

Og det var jo så søtt!
Føles ikke like søtt når han nå vil ligge i skje.

Og for ikke å snakke om hvor varmt det blir.
Han starter natta med å krølle seg sammen i et hjørne av senga, men det varer ikke lenge før han breier seg ut.



 

Og noen ganger vet han ikke hva som er "riktig" vei å sove.



 

Men når dette er synet som møter deg når du åpner øya om morgenen, da er det på tide å stå opp!



 

 




 

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
hits